Velkommen til Robinson Club. Nei, nei, ikke det.
Foto: Tourism Agency Schleswig Holstein GmbH
Nordsjøen i lavsesongen! Fordi du har øya nesten for deg selv. Og det er ekstremt billig. Om en veldig spesiell følelse av lykke ...
Det skjer når vi klatrer opp i det siste trinnet. Når sanden knasker på tretrappen under føttene en siste gang, surrer vinden ponnien min i forvirring, og Nina og jeg, endelig på toppen av utsiktsdynen, ser på oss med et glis. Det er der hjertet mitt tar et lite hopp. Fordi alt er akkurat på dette tidspunktet: solen, varm, men ikke solbrent varm. Havet, vilt og skummende. Utsikten over til fyret, sammenvevd av majestetiske skyfjell. Og ingen er langt fra oss. Perfekt.
Regnjakke, ullhatt, skjerf: Da vi pakket sekkene våre for to dager siden, hadde vi bevæpnet oss godt. Tross alt følte vi oss som våghalser siden vi visste at vi skulle til Amrum - i lavsesongen. I stedet for å kjøre sesongens bikini på den største stranden i Nordsjøen (ja, Amrum, Kniepsand), ville vi stå i parkaen, knapt til nesetippen, mot Nordsjøvinden. Sett i beste fall tåen din i det kalde sjøvannet. Og så varmer vi opp med en varm "Schietwetter" -te. Likevel kan avslapning se ut. "Stengt for firmaferie" - i kultbaren "Blå mus" får vi ikke en varm drink i ettermiddag. Hvis dagene blir kortere på Amrum, er øyelivet også mer bedagelig. Deltidsøyboere trekker seg tilbake til fastlandet, strandstoler kommer i skuret, supermarkeder i nærheten før lunsj. "Heldig, " sier Nina. Når vi kjøper syltetøy og brød til frokost på Café Schult (Ual Saarepswai 9, Norddorf), oppdager hun noe bedre der: Fries terte! I tillegg en "død tante" (nordfrisisk for varm sjokolade med rom), og vi vil aldri reise oss igjen fra de plysjrøde polstrede benkene.
Og gjør det. For blå himmelen. For fristende den brede sandstranden. Jeg drar hetten over hodet mitt, vinden plystrer litt friskt mens vi trasker gjennom det fine hvite. Noen ganger møter andre hetter oss, da er vi alene igjen. Vi faller i sanden foran et strandslott bygget av en kunstner fra flotsam. Over oss dingler individuelle sko, dukkearmer, en grønn plastbøtte. Nina er sikker: vi havnet i en eventyr. Når vi pakker alt sammen den fjerde dagen, henger fortsatt regnjakkene på kroken. En siste krabbe rulle i "Butt'ze" (Inselstraße 34, Wittdün), så er fergen allerede tooting. Om bord merker vi: Vi har ikke frisyre på flere dager, bare hår. Uansett! Hjemme bringer vi noen få skjell, to hoder med vakre bilder - og fire skyllede kinn. Fra solen. Og ren flaks.
