Ortokinbehandling: selvblodsterapi ved slitasjegikt

• 2013

1. Aktiver selvhelbredelsesprosess
2. Grunnleggende om Orthokin-terapi
3. Slik gjennomføres selvblodsterapien
4. Kritikk av denne behandlingen av slitasjegikt

Aktiver selvhelbredelsesprosess

Ortokinbehandling tar sikte på å behandle leddgikt kausalt med kroppens egne budbringere. Imidlertid anses denne typen selvblodsterapi som kontroversiell, siden det ikke er noen velbegrunnede vitenskapelige bevis for vellykket effekt

Grunnleggende om Orthokin-terapi

Denne formen for selvblodsterapi ønsker å aktivere kroppens selvhelbredende prosess. Samtidig skal det også ha en betennelsesdempende og smertelindrende effekt. Orthokin-behandlingen antar at bruskets slitasje i slitasjegikt skyldes subtil betennelse i det berørte leddet. Hvis det berørte leddet ennå ikke er i sluttstadiene av slitasjegikt, bør ortokinbehandling ikke bare stoppe sykdommen fra å utvikle seg, men til og med tillate regenerering av den skadede brusk. Avhengig av alvorlighetsgraden av den eksisterende artrose, bør fire til seks økter være nødvendige. Etter to år bør selvblodsterapien også gjentas.

Slik gjennomføres selvblodsterapien

I det første trinnet tas blod ut av armvenen med den spesielle sprøyten som inneholder små overflatebehandlede glassperler. Dette blir fulgt av en inkubasjonsperiode på flere timer der immuncellene i blodprøven i det indre av sprøyten blir stimulert ved hjelp av en proteinsyntese for å produsere en kroppslig inhibitor.

Proteinene skilles deretter fra blodet, slik at du får en konsentrert proteinløsning eller Orthokin. Disse konsentrerte hemmerne kan motvirke utløsningen av subliminell betennelse, for eksempel i kneet. For dette formålet injiseres ortokinet tilbake i leddgiktens berørte ledd.

Kritikk av denne behandlingen av slitasjegikt

Ortokinbehandling anses som kontroversiell. Tidligere studier var ujevn eller nådde ikke statistisk signifikansnivå. En tydelig effektivitet av stoffblandingen som ble brukt i selvblodsterapien, kunne dermed ikke påvises. I tillegg utgjør intraartikulære injeksjoner, for eksempel ortokinbehandling, infeksjonsrisiko, selv om ingen effekt er bekreftet.