Anbefalt, 2021

Redaksjonens

Skinny Jeans eller Bootcut Jeans?


Foto: Nicole Schmauser for MAXI

stil kolonne

Hvilket er bedre? En benforlengende mager jeans? Eller en smigrende bootcut-jeans? Marlene Sørensen og Christine Ritzenhoff diskuterer

Christine Ritzenhoff om tynne jeans:

Erkjennelsen kom sakte. Bare hemmelighetsfullt, uhyggelig foran speilet hjemme, mens bakpå fremdeles er dekorativt bytter fallskjerm, prislappen, dinglende. På baken av mine første tynne jeans, nykjøpte, inkludert en sekk med tvil: er hun ikke for stram? Ser jeg ikke ut som en nappo nougat? Jeg ga henne to ukers prøvetid. Så rev jeg av prisplaten, stuet de andre eksperimentene mine (Blow, Bootcut, Marlene) i kjelleren og visste: Nappo eller ikke - hun er den rette.

OK, la oss innse det: i røret er beina langt fra å se ut som Agyness Deyns eller Sienna Millers (det ville være for pent). Disse er a) altfor korte og b) ikke tannkrem tynn nok. Men, og det taler for trange jeans: beina mine ser mye lenger ut i den. Og i det minste kan de ikke forveksles med Dumbos Rammers. Hva ville uunngåelig skje i 1, 60 høyde og en bred jeans.

Noe som bringer oss til argument nummer to: ballerinaer.

Mine favorittsko. De under trange jeans søte og, ja, til og med et litt sexy utseende. Og blant alle andre, vel, for ikke å bli sett. For øvrig gjelder dette også ankelstøvler. Så hvorfor skal jeg bruke hundrevis av euro på noe som ingen andre ser bortsett fra meg og skoskapet mitt? Eller vil du stikke et par fakler i ankelstøvlene? Vi ses.

La oss være realistiske: kanskje dette er den siste sesongen der røret mitt regnes som en het del. Ser i det minste hardt ut. Men inntil det skjer, skal jeg bare bruke en annen av favorittbitene mine hver dag: underskjørt, tunikaer, A-linjeskjorter. De eneste og egentlig bare for smale benene passer - denne sesongen, den neste og også etterpå. Stol på meg. Den trenger ikke fallskjerm.

Marlene Sørensen på bootcut jeans:

Jeg burde, det burde jeg. Jeg vet at lovene om mote krever det, men: Jeg kan ikke skille meg med bootcut-jeans. Ikke for en tynn jeans. Og jeg prøvde å komme på røret. Eller i det minste tilbaketrekke meg til hennes uunngåelighet (for alt det Kate Moss dikterer blir akseptert som uunngåelig, hun er mote Kim Jong-Il).

Jeg har båret dem med høye hæler, prøvd dem i nådig opplyste garderober foran litt konkave speil, brukt 250 euro for et visstnok slankere par. Alt hadde ingen hensikt. Beina mine ser ut som tynne jeans som to hauger med sprayede blikkbokser.

Hver gang jeg har en på meg, vil jeg ta på min gamle oppstart

Og noen ganger, hvis jeg vil være sublim, gjør jeg det også. Jeg føler meg bedre med en gang. Oppstartknappen lager en flat mage, en fin rumpe og hun er nådig enig med lårene mine. Hun flater figuren som bare en irer gjør etter det fjerde ølet. Med dem (jeansen, ikke den irske) flyttet jeg, reiste til Amerika, sprutet gjennom gjørma på min første friluft, de var der da jeg ble sammen med gutter, og forlot dem igjen, på puber, på stranden auditoriet i Wimbledon.

Vi kjenner hverandre. Jeg kan stole på dem.

De har bare en ulempe: foruten et rør virker de håpløst utdaterte. Umoderne. Kjedelig.

Inntil nå. Siden jeanstrender bare har varigheten av en nattblå vask, kommer bootcut opp igjen. Fint, til de seirer, ser du på det som en modellikt. For de som er redde for det, har designerne ganske enkelt gitt jeansene et nytt navn: Wide Leg. Jeg kjøpte tre par. Siden kan jeg puste igjen om dagen.

Top