Ærlig intervju
I to år var livet til Dagmar Koller (71) fullstendig i Minor. Men nå kan det være første gang siden mannen hennes, den mangeårige ordføreren i Wien Helmut Zilk († 2008), igjen, like rolig som i operettrollene. Boken hennes "Kunsten å være kvinne" hjalp henne med å overvinne sorg.
Skal du fremdeles til mannens grav? Dagmar Koller: Ikke så ofte som før. Jeg har vært der hver dag i over to år. Det har nesten blitt et andre hjem for meg. Det tok tre timer, tre kvartaler hver vei frem og tilbake. I nærheten ligger også moren min. Det har økt min dype sorg. De dukket ikke opp på den tiden ... Dagmar Koller: Jeg var stemmeløs i et halvt år. Det var først da jeg ga alle de vakre skoene mine til gartneren hans at ting ble bedre. Først da jeg slapp var stemmen tilbake. Hvordan kom du deg ut av bunnen? Dagmar Koller: Da Lord Ordfører i Wien innviet Helmut Zilk-plassen bak Staatsoper for en tid tilbake, visste jeg: Jeg kan ikke lenger oppnå flere heder for mannen min. Jeg begynte å gå ut. Jeg er nå glad for å være blant folk og prestere igjen. Jeg elsker så mye. Hva skjer hvis du kommer hjem alene etter slike kvelder? Dagmar Koller: Min mann og jeg pleide alltid å fortelle oss selv om natten hvordan det var - til og med klokken 1. Han fortalte meg om forelesningene sine og meg, i hvilken scene det var applaus og utsolgt. Nå kommer man hjem og er sliten og tenker: Til hvem skal jeg kommunisere dette nå? Den er så tom. Hjalp skrivingen av boka deg? Dagmar Koller: Ja. For det første skal det være en bok om hvordan jeg kan overvinne sorgen. Men da jeg så gjennom dagbøkene mine, måtte jeg gråte veldig. Jeg tenkte: Jeg kan ikke snakke om sorgen. Men medforfatteren min lo alltid mye av historiene jeg opplevde med beundrere. Og så tenkte vi: La oss skrive en bok om oss kvinner ! Jeg har stått på scenen i 50 år, og jeg har alltid gitt folk til å dra hjem lykkelig.
