Ja, jeg elsker hunden vår. Og ja, jeg forstår henne ofte uten et ord om henne.
Foto: privat
Vanligvis er et blikk i mandelbrune setterens øyne nok ...
Som i dag. Solen skinte endelig nok en gang i nord og lokket alle utenfor. Først satte jeg "Gassi" -skoene på døra, så la den lille datteren vår kurven med de viktigste reisegodsene - og da jeg passerte døra igjen, hadde Happy jukset med dette stilleben, satt på dørmatte og så oppriktig på meg. Nei, det er klart. Ambassaden ankom. Ellers hadde vi ikke gått uten Happy og Casper.
Forresten: For øyeblikket er det "hårete tider" igjen: Hvis vi kammer Happy, er det så mye pels på bakken at det ville være nok for en Shi-Tzu ... Egentlig er det fremdeles litt tidlig for en pelsskifte men hvem vet? Kanskje Happy vet mer og våren kommer?
PS: Er du og din firbeinte venn bare sånn? Skriv meg. Jeg gleder meg til innlegg!
