Foto: Istock
Hvorfor er vi alltid så under press for å ville være perfekte?
"Perfeksjon er kjedelig!" Ja, ja, det stemmer! Men det tok meg en stund å innse at selv om jeg ikke er perfekt, så er jeg flink til det. Og det er alle som ganske enkelt aksepterer sin ufullkommenhet.
Mandag morgen: Jeg står foran speilet. Magen er litt tykkere enn før helgen. Og klærne sitter ikke uansett. Hva gjør det med meg? Jeg blir i dårlig humør og stiller spørsmål ved meg. Men oftere klarer jeg å være fornøyd - selv om jeg ikke er perfekt.
Jeg har en følelse av at mange av kvinnene jeg kjenner har brydd seg om å ville være perfekte. Det være seg som mor, kjæreste eller som venn. Den perfekte kroppen, den perfekte karakteren og den perfekte karrieren. Hvordan skal en person være så perfekt?
Og presset er på: hvem er den beste moren, som går på idrett oftest og hvem har den hotteste klesstilen? Hvem skal følge med? Det som ofte går langs veikanten er å lytte inn og ut. Hvordan finner jeg meg selv? Hvis du bare lytter til det og tar hensyn til hvordan andre finner deg, vil du kanskje ikke engang legge merke til hvordan du finner deg selv.
Etter hvert sluttet jeg å tenke på hva som kanskje ikke var perfekt med meg, og begynte å lete etter talentene mine, tingene jeg liker med utseendet mitt og styrkene mine. Og det fungerte. Jeg er ikke perfekt og liksom veldig bra. Vel og?
Heldigvis forteller flere og flere merker meg at jeg ikke trenger å være perfekt for å føle meg bra. For eksempel er Esprit en av dem. Med #ImPerfect- kampanjen feirer Esprit ufullkommenheten til hver enkelt . Meldingen: Det er flott å være annerledes og ikke perfekt. Å være annerledes betyr også å være mer interessant. Jeg liker det igjen. Også med magen min mandag morgen.
