Rapport: Selvrealisering
Kjenner du lykken til å oppleve hver nye dag med glede? Eller har du følelsen av at du har havnet i en blindvei?
Foto: Privat
- "Jeg vil ikke slutte slik"
- Uønsket graviditet som en grunn til separasjon
- "Jeg var en soffpotet"
- Som Zumba-trener i selvstendig næringsdrivende
- Karriere-make-up artist
- "Jeg elsket ham ikke lenger"
- Mobbing på arbeidsplassen
- Et oppfylt liv gjennom den nye begynnelsen
- Uten penger, jobb og perspektiv
- Den store kjærligheten ventet i Indonesia
"I en alder av 30 år begynte jeg å studere, noe jeg alltid drømte om"
Kerstin, 32, Hannover, student
Allerede som tenåring drømte jeg å studere kostymedesign - et emne som dessverre tilbys på bare noen få universiteter i Tyskland. Men da jeg fikk datteren min Chiara i en alder av 18 år, syntes jeg det først var viktig å være uteksaminert og trainee skredder. Som en enslig mor med et så lite barn var ikke å tenke på å flytte til en annen stat.
Etter det jobbet jeg som skredder og klesmaker på Köln Opera. Jada, det er en fantastisk jobb, men bare halvveis til mitt virkelige mål. Jeg ville ikke bare sy kostymene. Jeg ville designe det! Den første gnisten var da jeg fylte 30 år og hørte en samtale fra eldre mødre hvis barn allerede var ute av huset: frustrerte, sa de unisont at de hadde gitt avkall på drømmene sine for familien.
"Jeg vil ikke slutte slik"
I det øyeblikket tenkte jeg med meg selv: Jeg vil ikke slutte slik! Når, hvis ikke nå? Selvfølgelig tvilte jeg på om jeg kan forvente at Chiara ville forlate alt: Wuppertal, vennene hennes, skolen, min sikre lønn. I stedet forventer vi en ny stat, en mini-leilighet og BAföG. Men Chiara støttet meg. Det tredje universitetet, Hannover, tok meg endelig. Nå er jeg i andre semester og veldig stolt av meg selv - i tillegg til Chiara.
"Han ønsket ikke å få et barn"
Jenny, 24, Berlin, forretningsstudent
André og jeg hadde vært sammen i fem år, men vi ønsket ikke å få barn før vi var 30 år. Da jeg tilfeldigvis ble gravid i januar 2011, sa André bare: "Det er det du gjør, er det ikke?" Jeg sa: "La oss bare tenke på det ! Vi kan gjøre det med en baby også! "
Han ønsket i alle fall ikke å bli far. Jeg var usikker og gikk til rådgivningstiden du trenger for å løpe før aborter. Tankene mine løp, hvert minutt tenkte jeg på noe annet. Men mesteparten av tiden fant jeg ikke en eneste grunn mot denne babyen bortsett fra mitt forhold til André.
Uønsket graviditet som en grunn til separasjon
Men hva er verdt et forhold som bare kan holde uten barn? Noen dager senere var jeg sikker på at jeg ville ha babyen, om nødvendig være jevn uten ham. Som forventet brøt kjærligheten vår under svangerskapet. 5. oktober 2011 ble Leya født.
Jeg kunne ha trukket ut trær med lykke! André flyttet inn hos oss, for Leya fant jeg en Kitaplatz, for meg en jobb som arbeidsstudent, og nå er jeg ferdig med masteren min. Gjennom datteren min har jeg blitt ansvarlig - og sterkere enn noen gang!
"Etter oppsigelsen startet jeg bare med"
Alex, 40, München, helsetrener & Zumba-trener
I ti år jobbet jeg i TV-bransjen, utenfra en drømmejobb. Men jeg følte meg underutfordret. Etter kontoret vi dro hjem, var det en diger tallerken med pasta og TV. Jeg var sliten, drivløs og frustrert singel.
I 2010 mens jeg ferierte i Miami, møtte jeg tilfeldigvis en kvinne som strålende delte sin helsetrenerutdanning. Jeg tenkte da: Du kan like det også! Påvirket av entusiasmen deres, meldte jeg meg inn i "Institute for Integrative Nutrition" for en fjerntrening som helsetrener.
"Jeg var en soffpotet"
Rett i kapittelet Bevegelse lærte jeg hvor viktig sport er og hva jeg var for en soffpotet. Jeg prøvde aerobic og Zumba - og hadde aha-opplevelsen på Zumba! Aldri før hadde innsats gjort meg så lykkelig. Uten å sulte mistet jeg fem kilo, jeg følte meg vakker og energisk!
I april 2011 fikk jeg et Zumba-treningssted i Fürth. Rett etter treningen holdt jeg min første leksjon - foran venninnene mine. Med hvert kurs vokste entusiasmen min. Og samtidig ble spørsmålet mer og mer presserende: Hvorfor går jeg fremdeles til den karrige jobben?
Som Zumba-trener i selvstendig næringsdrivende
Hvorfor er jeg ikke selvstendig næringsdrivende som helsetrener og Zumba-trener? Svaret ble hentet fra arbeidsgiveren min: I 2010 sa de opp ansettelsen. Etter det første sjokket var jeg full av selvtillit, for hvis du liker å gjøre noe, gjør du det veldig bra. Hele miljøet mitt reagerte overrasket over forferdet: "Og du har tre grader?" "Kan du i det hele tatt leve av det?"
Det ble meg ganske forvirret og jeg kom til å rase. Derfor deltok jeg for sikkerhets skyld på et stiftelsesseminar av IHK - jeg kan bare gi råd til alle som vil bli selvstendig næringsdrivende! Der lærer man med enkle psykologiske metoder å stole på ens idé og å tro på seg selv. Tvilen var uansett borte. Og uansett grunnløs: Zumba-leksjonene mine og coachingen min går bra - og privat har jeg endelig funnet min store kjærlighet!
"Planen B ga meg styrke"
Cassie, 23, Fürstenfeldbruck, sminkeartist
I fem år jobbet jeg som bankkontor i skranken. Selv om jeg liker å jobbe med mennesker, irriterte jobben meg mer og mer. For moro skyld har jeg alltid spilt modell for prøveskudd av fotografer. På en avtale i desember 2010 ble jeg sammensatt av en profesjonell sminkeartist.
Da jeg så meg selv i speilet, ble jeg begeistret! Jeg ønsket å kunne gjøre det: få folk til å skinne, vis dem skjønnheten. I det minste forresten, det ville være en fin jobb, tenkte jeg. Jeg fant en make-up skole for helgen for arbeidsfolk 100 kilometer unna.
Karriere-make-up artist
Jeg finansierte de 4000 euro i undervisning med veiledningstimer som jeg ga banken. På slutten av 2011 var jeg klar og sluttet. Kneen ristet, men jeg sa til meg selv: "Hvis det ikke fungerer, vil jeg gå tilbake til banken!" Det ga meg styrke.
I dag jobber jeg deltid i et parfymeri, sminker bruder, underviser på en sminkeskole, skriver skjønnhetsblogg og jobber 20 timer i uken mer enn før med samme lønn. Men jeg er helt fornøyd!
"Jeg forlot alt og skilte meg"
Sonja, 33, Pless, selvstendig næringsdrivende
Ved alteret for fem år siden virket alt rosenrødt: Paul * (navnet ble endret av redaksjonen) og jeg var veldig forelsket, ville ha et hus og tre barn. Vi har huset. Og med ham en svigermor ved siden av. Hun snakket i alt, og sa stadig til mannen min at han skulle kontrollere meg bedre. Kanskje Paul ville vokst opp som far, men jeg fikk snart vite etter bryllupet at jeg dessverre ikke kan få barn.
Som om det ikke var nok straff, måtte jeg levere inn pengene mine hjemme, sende inn alle utgiftene mine, ikke en gang kunne kjøpe neglelakk. Uansett hva jeg gjorde, var det alltid utilstrekkelig. Midt i 2012 stryk jeg, han klaget igjen på noe. Men noe var annerledes: Jeg skjønte at han ikke kunne skade meg lenger.
"Jeg elsket ham ikke lenger"
Jeg elsket ham ikke lenger, jeg hatet ham ikke engang. Han brydde meg bare ikke om meg, og for første gang tenkte jeg på hvordan det ville være å være alene. Det føltes fint! Uten et ord til ham rakte jeg bilnøkkelen og kjørte til foreldrene mine, bare med klærne jeg hadde på meg. Så skrev jeg ham en SMS: "Jeg kommer aldri tilbake."
Først følte jeg meg som en kylling falt ut av reiret, etter all kontroll. Men følelsen av frihet fordrev raskt utryggheten min. Først kjøpte jeg ti neglelakk og på skilsmissedagen 15. januar i år hadde jeg champagnekorken pop!
"Jeg oppdaget mitt kall på nettet"
Anja-Maria, 39, Lebach, selvstendig næringsdrivende
Fram til 2009 jobbet jeg som fengselsbetjent, ikke-terminabel og med en flott pensjon i sikte. Jeg var sammen med en kollega som jeg skilte meg fra etter fem og et halvt år. Men jeg undervurderte hans sårede stolthet.
Andreas * (navnet endret av redaksjonen) skummet! Han fortalte meg i hevn at jeg hadde smuglet narkotika inn i forbindelsen i årevis - en løgn, men smørekampanjen hans ble en skrekkferd! Telefonene mine ble overvåket, politiet kom til hemsøket og avisen "Bild" trykte artikler om meg.
Mobbing på arbeidsplassen
Jeg saksøkte eksen min, fikk loven og han ble dømt til 10 måneders prøvetid for ærekrenkelse. Jeg ble rehabilitert. Men hva bra gjorde det meg? Ingenting! Jeg fikk ikke lenger lov til å utføre min elskede tjeneste i fengselet og ble deportert til en karrig kontorjobb.
De så på meg skjevt, mobbet, hvisket: Selv om jeg var uskyldig, hang skitten som ble kastet på meg på meg. Med magesmerter dratt jeg meg på jobb hver dag - jeg var i nærheten av å kollapse. Midt i 2009, etter en av de utallige søvnløse nettene, visste jeg om morgenen at jeg snart skulle falle i en avgrunn.
Et oppfylt liv gjennom den nye begynnelsen
Det fungerte bare ikke lenger! Jeg lette på internett etter "frilansere" - og fant gode ideer på sider! Jeg likte ideen: ingen kolleger, ingen mobbing. Først gjorde jeg et korrespondansekurs som ernæringsfysiolog. Læringen, den nye kunnskapen, de gode eksamenskarakterene, alt som omstrukturerte livet mitt og stoppet tankekarusellen min.
Jeg var stolt av meg selv og så offentlig tjeneste som ikke lenger et must. En læreplass er som en dør som åpnes. Dagen jeg sluttet var stor! Halvannet år senere trente jeg også som kosmetisk konsulent. I dag jobber jeg på messer, presentasjoner eller arrangementer. Bare hva jeg kan gjøre, ikke hva andre synes om meg. Jeg er forskjellig fra fortiden, positiv og sterk, som omformet. Og endelig lykkelig!
"Jeg kom til slutt i det virkelige liv!"
Gesa, 31, Berlin, frisør
Jeg møtte eksen min Jeremiah da jeg var 22 år, jeg var ung og god tro, han var vellykket som restauratør - den typen mann som sjarmerer alle, selv om han er en hardtslående kalkulerende person. Etter to år i kjærlighet, kom hans sanne karakter ut.
Men hvordan skal jeg forlate ham? Jeg jobbet i baren hans, vi bodde sammen, pengene var på en felles konto. 2007 eskalerte situasjonen, det var flere og flere argumenter, også fisticuffs. Helt til jeg ikke tålte det lenger og flyktet.
Uten penger, jobb og perspektiv
Uten penger, jobb eller perspektiv. Takket være en god venn, trakk jeg gjennom snittet, han oppmuntret meg og hjalp meg. Da Jeremiah reiste, kjørte han meg til ham for å hente tingene mine. Jeg var på utkikk etter en leilighet i et annet nabolag, en jobb som frisør og begynte å gå på masterskolen. Med disse trinnene kom jeg endelig i mitt liv! I dag har jeg mesteren og liker livet mitt som singel.
"På min tur rundt i verden fant jeg den store kjærligheten"
Franziska, 39, Clarence Town (Australia)
Jobben min i markedsføringen av et stort industribedrift var topp: Jeg tjente mye, hadde en fin leilighet i München og ledet et bekymringsløst enkeltliv. Fram til 2010: plutselig kunne jeg ikke tåle denne forretningsverdenen mer. Oppførselen til alfahannene, pompositeten, som har den større bilen og den feitere kontoen - det syntes jeg ble mer og mer meningsløs.
Jeg skjønte: Jeg trenger en pause for å finne ut hva som virkelig gjør meg lykkelig. Jeg beregnet sparepengene mine sammen: Det var nok i halvannet år ryggsekk! Spent begynte jeg å planlegge, innviet flere og flere venner og min familie - alle beundret meg for motet mitt! Våren 2011 sa jeg opp jobben, leiligheten min, lagret møblene og i juni fløy jeg avgårde mot Indonesia.
Den store kjærligheten ventet i Indonesia
Umiddelbart i august ble jeg kjent med Sulawesi Stephen, en australier, han hadde et selskap der på den tiden, men han slo bare opp. På grunn av ham ble jeg mye lenger enn planlagt - og fra november, da han hadde gjort forretningene sine, reiste vi sammen: India, Myanmar, Australia ... I Sulawesi kom han med meg til et ekteskapsforslag.
I 2012 kom vi til Tyskland i to måneder for å møte foreldrene mine, og i oktober 2012 giftet vi oss her. I desember i fjor emigrerte vi til Australia, hvor vi planlegger en ny virksomhet så snart jeg får lov til å jobbe i 2014.
Du kan finne mer om vennskap her på JOY Online >>
